Den store språkforvirringen og tungetalen

I denne artikkelen vil jeg se nærmere på koblingen mellom den store språkforvirringen under byggingen av Babels tårn, og tungetalen på pinsefestens dag. Her har vi med det bibelen taler om som ett tegn for de vantro. Siden forvirringen av tungemålene bare har hendt en gang tidligere i bibelhistorien, så er det derfor meningen at vi skal minnes hva som hendte den første gangen. 

​

Historien går slik. Da Gud skapte mennesket gav dem det påbudet at de skulle spre seg utover hele jorden, råde over den, være fruktbare og fylle den. Utenfor Edens hage var alt bare villmark. Det var bare kaos. Mennesket skulle nå skape orden. Temme naturen. Råde over den. Forvalte over den. Derfor sa også Gud til Adam: "I ditt ansikts sved skal du ete ditt brød, inntil du vender tilbake til jorden, for av den er du tatt. Støv er du, og til støv skal du vende tilbake" (NB88 1M 3:19).

​

I området rundt Babel eller Babylon, mor til alle byer på jorden, ville folket opponere mot dette. De stimlet sammen og bygde ett høyt tårn, noe å samles rundt. Da grep Gud inn og forvirret tungene deres. Da de ikke lenger forsto hverandre ble det kaos. De flyttet hver til sitt område og derifra til resten av verden. Fra ett av områdene rundt Babel kalte Gud på en mann ved navn Abraham. Dra ut til ett land jeg vil gi deg. Han trodde Gud og det ble regnet ham til rettferd.

​

Det er Abrahams etterkommere som var samlet i Jerusalem på pinsefestens dag. Folket de levde blant var vantro. De ville ikke tro på det bud Gud hadde kommet til dem med. Som ett tegn forvirret han tungene til en flokk av disiplene til Jesus, profeten som kom til dem med budet. Gud driver dem så ut som vitner til all bebyggelse på hele jorden. På hvert sted vinner de seg disipler, som i deres sted ble sendt ut med budet, liksom de selv ble av sin læremester. På hvert sted var de like vantro. Liksom Israel var også de andre nasjonene vantro. Derfor er tungene fremdeles ett av tegnene som følger dem som tror. 

 

Så er det mange som gjerne vil være lærere og vinne seg disipler, men som ikke forstår disse tingene og fører vill. De lærer at det bare var på pinsefestens dag at disiplene talte på kjente språk, altså språk som kunne forståes av dem som kjent dem. Så lærer de også at den tungetalen som er i dag ikke kan forståes uten ved tydning. Hvor lite de forstår! Sannheten i deres lære er jo lett å prøve. Men det er nettopp det de vil unngå. De vil ikke at noen skal prøve dem. Da mister de fort makten. Noen lærer også at bare de som taler i tunge kan være leder for menigheten. For å være helt sikre på at alle oppfatter det de sier som tungetale, tillater de ikke at noen kan si at det er ett kjent språk. Når språket forblir ukjent og uprøvd kan de også tyde tungetalen som de selv vil. Stakkars de misjonærene som kom hjem fra misjonsmarken og kunne fortelle at da de kom til de unådde folkegruppene med evangeliet, og disse hadde kommet til tro, da begynte de å prise Gud på svensk. Det var jo umulig! Alt dette minner meg om da Jesus sa at disiplene ikke måtte la noen kalle seg læremester (lederen i disippelflokken/menigheten) eller far (lederen i hjemmene, underforstått også mor). Likevel gjør de det. La oss derfor ikke være dårer som farer vill. Ikke la noen forvirre dere. Prøv alt, også slike som blåser seg opp og tar lederrollen rundt omkring, som om menigheten var en verdslig institusjon. For sannheten er at vi bare har en leder, ett hode for menigheten, og det er Kristus, og Kristi hode er Gud. Bli en Abraham som var Gud lydig, og dro på en farlig reise blant vantro.

 

Denne sida vart laga i 2024; sist endra 15 april 2024.